Hvordan var det på Vestlia for 40-50 år siden?

Det er omtrent 50 år siden det ble liv i de nybygde blokkene i Edgar B. Schieldrops veg.

Vi har tatt en prat med en som har bodd i Vestlia siden 1973. Hun har flytta på seg flere ganger, men da innenfor borettslaget.

Ungdommens egen heim

På tidlig 70-tallet så Berit og hennes mann i avisa at Ungdommens egen heim som det het, hadde et byggeprosjekt på gang. En av dem skulle bli Vestlia Borettslag, og det var mulig å søke om å få kjøpt en andel.

Berit og Ove bodde den gangen på Kolstad og trivdes heller dårlig. De sendte inn en søknad, og fikk tilsagn om leilighet.

– Hvordan ble leilighetene fordelt mellom søkerne?

– På loddtrekning. Vi var en av de som ble trukket ut sist, og fikk en leilighet vi i utgangspunktet ikke var helt happy for. Men det gikk fort over, sier Berit.

Krydde av unger

Hun og familien flyttet inn 17. des 1973 – i en første etasje Edgar B. Schieldrops veg 22. I denne leiligheten ble de i sju år.

– Hva er det første du tenker på fra den tida?

Hun er kjapp til å svare. 

– Det var veldig mange unger i borettslaget. De fleste voksne som hadde kjøpt seg leilighet her var jo i samme alder som oss. Fra 22 år til ca 26. Det var en hærskare med unger, og den gangen var vi jo hjemmeværende husmødre, sier hun.  – Det var ikke så mange av oss som jobba. Vi ble derfor en ganske så sammensveisa gjeng. Og ungene var ut fra morgen til kveld og leika seg. Det krydde av unger!

Berit husker at når sønnen deres begynte på skolen var det 91 førsteklassinger i området. Og mange av dem kom fra Vestlia.

– Det var ei anna tid

Berit satt veldig pris på samholdet som vokste fram på 1970-tallet.

– Vi mødrene satt mye utenfor blokkene, og ungene fór og sprang. Vi hadde med kaffe, og mat og saft til ungene. Det var en herlig periode. Berit tror også barn som vokser opp i borettslaget i dag har det fint, men «det var ei anna tid», sier hun. Uten skjerm og telefon. Det var utelek og mer fysisk samhold. Spilte ikke noen rolle om man var 3 år eller 12 år. Unga holdt sammen lell.

Hun forteller at ungene etter hvert bygde seg hytter i dalen, lekte gjemsel blant høye strå og fargerik geitrams. Og plutselig kunne det dukke opp en elg.

Først i senere år fikk de voksne vite at det ble spilt fotball på taket på blokkene…

– Forresten var det en gjeng fra nabolaget som leide seg en buss og dro på dagstur til Ånøya. Mannen min fikk lånt en gammel buss gjennom idrettslaget han var med i, og en borettslaget var bussjåfør. Så pakka vi full bussen med unger og hunder og alt mulig og dro av gårde. Det er sånne ting man husker på!

Hester og kyr rundt blokkene

– Og så var det jo litt artig med dugnadsånden den tida da. Lekeplassene ble jo bygd på dugnad. Det var jo stort sett mannfolkene som bygde dem, men ungene var jo ivrig og hjalp til dem også, smiler hun.

– Hvordan så det ut utenfor blokkene når dere flytta inn?

– Det var veldig mye leire, og nesten ikke trær her, sier Berit. Praten med henne foregår på en benk ved skitrekket, som ligger rett ved siden av borettslaget.

Hun peker på trærne bak skitrekket.

– De var jo ikke her da vi flytta inn. Men etter hver så ble det jo planta, det vokste til, og det ble plener. Og da kom det jo kyr og hester, fra gården oppå her, sier hun og peker oppover bakken.

– Det var kjempeartig med hester og krøtter på plenene her.

At det var dyr i området kan Per som i dag bor i rekkehusleilighet bekrefte. Også han og familien bodde i blokk på denne tiden. En dag han kom hjem fra jobb, sto det ei ku foran inngangen.

Per og flere tok på seg jobben å plante trær i dalen. Det var åpent og vinden tok lett tak når den sto på. En god innsats med treplanting er grunnen til at det i dag står osp og andre tresorter på rekke og rad ved stien gjennom området. Og noen andre steder i dalen.

Det var også nærmest en v-dal i området mellom blokkene i Edgar B. og Arne Fjellbu.

– Her sto det ofte vann, og det var farlig for barn. Per forteller at de fikk hjelp til å fylle igjen og plane ut. I dag kan barn i borettslaget og barnehager i området ferdes trygt, og benytte seg av lekeapparater, lavvo og fotballbinge.

Skirenn og Sankthans-moro

Berit har mer å fortelle.

– Vi hadde en vel-forening i borettslaget. Jeg var med i styret i foreninga i sju år. Da arrangerte vi fellesdugnader, juletrefest, Sankthansaften med bål, og skirenn. Juletrefestene var på Hoeggen, eller muligens det var Steindal i starten, minnes hun.

– Skirenn var kjempeartig. De var flust av unger og stor deltagelse.

– Så hadde vi lekegruppe. De fleste ungene var ikke i barnehage eller SFO på den tida. Vi fikk benytte tilfluktsrommet i Arne Fjellbus veg 10 A, og ble sponsa av styret med midler til å kjøpe inn det vi trengte til lekegruppa. Stoler og bord, maling og tegnesaker.

Vestliamødrene hadde åpen kjeller to eller tre dager i uka på dagen, med unger fra tre år og opp til skolealder.

– Og så hadde vi kjøkkenhager her, på starten av 80-tallet. Hun peker mot noen nesten usynlige riss av noen firkanter i dalen.

– Der var det mange parseller for folk både fra blokker og rekkehus. Det kosta 1 eller 3 kroner kvadraten, tror hun. – Kjempepopulært var det!

Det skapte samhold, og vi hold på noen år. Berit tror det var Tsjernobyl-ulykka som gjorde at det ble en slutt på aktiviteten i kjøkkenhagene. (Kanskje andre beboere har andre forklaringer?)

Før Nardocenteret

– Hvor var nærmeste butikk på den tida?

– Det var en butikk på Risvollan – og en på Othilienborg som het Vikingsenteret. Men vi var nok oftest hos Eva Borgen. Butikken lå ved Nardokrysset, og vi handla varene over disk.

Sagasenteret lå også der. Det var en moderne selvbetjent kolonial med ferskvareavdeling. Sagasenteret, Eva Borgen og Melkutsalget til Trøndermeieriet lå på venstre side på rad og rekke, sett fra Vestlia mot byen.

Fiskebutikken Kåre Eliassen lå på høyre side. K. Eliassen, Johs. Fuglstad og Eva Borgen etablerte senere Nardocenteret slik vi kjenner det i dag.

– Enn bussforbindelse på den tida da?

– Det var ikke noe buss opp her nei! Den gikk antagelig ved Nardosletta. Vi brukte bilen mer da. Nå er det mer lettvint med bussen. Den tar hun gjerne når hun skal til byen.

Etter å ha bodd i Edgar B i en 3-roms, og senere flyttet til en 4-roms i Arne Fjellbu, så ble det rekkehusleilighet på Berit og familien hennes. Rekkehusene ble i hovedsak klare til innflytting i 1983, for 40 år siden. Noen av dem nederst i Arne Fjellbus veg var innflytningsklare allerede i desember 1982. 

Berit minnes mange av tunfestene mellom rekkehusene. Den første varte i tre døgn og det var et visst behov for rydding etterpå.

– Men artig hadde vi det! Mye fine naboer. Mye opplevelser. Og garasjene i området bygde vi forresten på dugnad.

 

Det er umulig å snakke om borettslaget i gamle dager uten å nevne vaktmester Slåen mener Berit. Dagens vaktmester er en kjernekar og veldig flink og hyggelig, men: – Slåen var helt fantastisk. Berit husker godt Slåen gikk rundt i borettslaget med en koffert med lyspærer. De måtte jo byttes når de var gått.

– Jeg tror han brukte en dag på dette hver gang, for han snakket med alle. Likevel var det godt brøyta tidlig om morgenen etter snøfall. Og Slåen hadde gjerne strødd foran alle inngangene også.

En opplevelse for livet

Borettslaget ligger nær marka. Det er nok grunnen til at det er observert mange dyrearter i nærområdet. Elg, rådyr, rev og grevling har nok mange beboere fått med seg. Men det er få som har opplevd å se en gaupe på nært hold.

Berit var på vei ned fra Estenstadmarka med hund i bånd og kamera på magen, da en gaupe brått sto 30 meter foran henne. Vi tror henne på at det må være en av livets største begivenheter. Bikkja begynte å gjø, og hun fikk løftet kamera på skuddhold. Og bilder tok hun. Men da hun så på dem i etterkant, var de dessverre uskarpe. Men minnet sitter som et skudd.

50 år i samme borettslag

Et av Berits barn overtok rekkehusleiligheten for en tid siden. Berit selv flyttet, og bor nå i en 2-roms i Edgar B. Hun har nå bodd i VBL i 50 år!

– Det er en grunn til det. Jeg trives veldig godt. Og det er et veldrevet og godt borettslag å bo i, avslutter hun.

Skrevet av Nina Tveter